Vi har alle kjent p? den, trangen til ? bevege kroppen n?r vi h?rer musikk. Plutselig bare m? du r?re p? deg, enten det er sammen med andre p? et proppfullt dansegulv eller det er fingrene dine som sl?r takten mot rattet n?r du sitter helt alene i bilen.
Hva slags musikk er det som utl?ser denne trangen?
– Det er veldig personlig, og det gj?r det vanskelig ? studere, sier Connor Spiech ved Universitetet i Oslo.
Gjennom eksperimenter i laboratoriet har han unders?kt hvordan folk reagerer p? musikk og hva som skjer i hjernen n?r dansetrangen oppst?r. Ikke overraskende ser han ulike m?nstre hos folk som spiller musikk selv og dem som ikke gj?r det.
– Deltakere som oppga at de spiller musikk ukentlig ville i st?rre grad bevege seg til mer kompliserte rytmer. Folk som ikke spiller selv, foretrekker rytmer med lav eller moderat kompleksitet, sier Spiech.
Synkoper gj?r susen
Selv om vi liker det i ulik grad, s? liker de fleste av oss at en rytme byr p? noen utfordringer. Det kom tydelig fram da Spiech ba deltakerne lytte til ulike trommerytmer og angi i hvor stor grad hver av dem utl?ste en trang til ? bevege seg.
– Det var noen middels kompliserte trommerytmer som folk virkelig fikk lyst til ? bevege seg til. S?rlig rytmer med synkoper utl?ste den sterkeste trangen til ? r?re p? seg.
En synkope er, if?lge Musikkordboken.no, en rytmisk forskyvning av et betont taktslag til et ubetont, slik at tyngden flyttes fra tung til lett taktdel. Det oppst?r en slags forsinkelse, som om noe er utelatt.
– At en forventet lyd er utelatt, ser ut til ? gi folk en sterk trang til ? bevege seg. En synkope bryter med det de tror takten vil v?re, og kanskje erstatter de lyden de ville h?re med kroppsbevegelse. Ved ? bevege kroppen drar du p? en m?te oppmerksomheten bort fra det som distraherer deg, disse utelatelsene, sier Spiech.
Men det m? ikke bli for mye av det gode.
– N?r det er for mange slike hendelser, blir det altfor komplisert. Folk vet ikke n?r de skal bevege seg hvis de ikke finner regelmessighet i det, sier Spiech.
Pupillene avsl?rer deg
Deltakerne i eksperimentene skulle ikke bare lytte og fortelle om de fikk lyst til ? bevege seg. Forskerne studerte ogs? ?ynene deres. Pupillene kan nemlig avsl?re hvor mye oppmerksomhet en oppgave krever.
Dette er ikke noe du kan observere hos partneren p? dansegulvet. Det er ?rsm? endringer som bare er synlige i kontrollerte forhold i laboratoriet.
– Det viser seg at n?r folk h?rer p? musikk, kan vi se endringer i hvor oppmerksomme de er. Og i mine eksperimenter samsvarer dette med hvor sterkt de ?nsker ? bevege seg til den, sier Spiech.
Denne teknologien kalles pupillometri og utnytter effekten av det kjemiske stoffet noradrenalin. Dette stoffet er sterkt knyttet til det som i evolusjonspsykologien kalles fight-or-flight-responsen, og det s?rger for at pupillene utvider seg n?r du blir opphisset og ekstra oppmerksom.
– Ogs? sm? utvidelser av pupillene gjenspeiler prosesser som er knyttet til oppmerksomhet. Det samme kjemiske stoffet som er ansvarlig for fight-or-flight-refleksen, kontrollerer ogs? hvor mye oppmerksomhet du retter mot noe, forklarer Spiech.
Effekten av ? trampe takten
Denne effekten ble enda tydeligere i et annet eksperiment der folk ble bedt om ? trampe takten samtidig som de h?rte p? sm? utdrag fra kjente, og mindre kjente, sanger.
– Pupillene utvidet seg mer n?r rytmene ble vanskeligere ? trampe. Det krevde mer innsats og oppmerksomhet ? synkronisere bevegelsene sine med takten i musikken, sier Spiech.
Han s? ogs? en annen effekt av takttrampingen.
– N?r folk ble bedt om ? bevege seg, fikk de ogs? trang til ? bevege seg til mer komplisert musikk enn n?r de bare satt stille og lyttet. Det virker som denne prosessen med ? bevege seg og synkronisere seg med takten, faktisk gj?r at folk t?ler mer kompleks musikk.
Kilde:
Spiech, Connor (2023): Predictive and Dynamic Mechanisms of Rhythm and Groove, Doktorgradsavhandling fra Psykologisk institutt, Universitetet i Oslo.
Les ogs?:
Hjernen din pr?ver ? finne mening selv i tilfeldig st?y
Du klarer faktisk ikke ? st? stille
Vi kan overh?re mange lyder, men ikke stemmen
