Vi er midt i en debatt om hvordan utdanningene v?re skal bli mer relevante, eller tettere koblet til arbeidslivets behov. Politikerne synes ? v?re enige om at vi ikke skal tenke for instrumentelt om utdanning. Samtidig deles studieplasser ut fra Kunnskapsdepartementet. Der prioriteres ?det vi skal leve av?, som det heter. Under en nylige lanseringen av Å·ÖÞ±ÔÚÏßÂòÇò_Å·ÖޱͶעÍøÕ¾ÍƼö@sr?dets nye strategi, understreket Hilde Tonne, styreleder i Å·ÖÞ±ÔÚÏßÂòÇò_Å·ÖޱͶעÍøÕ¾ÍƼö@sr?det, at ogs? den handler om ? utvikle nytt n?ringsliv og omstilling, og det raskt.
Det er viktig at v?r forskning bidrar til ? generere arbeidsplasser og norske kroner, men det kan ikke v?re alt. Kunnskap har en st?rre verdi enn som s?, og har ogs? en verdi i seg selv. Fag som samfunnet ikke umiddelbart ser ?nytten? av, risikerer ? f? lite plass mellom barken og veden. Mellom finansieringen av utdanningene, og finansieringen av forskningen.
Universitets- og h?yskolesektorens hovedfinansiering er knyttet til studieplasser. Gjennom dette dimensjoneres ogs? forskningen i sektoren. Stipendiatstillingene kommer i tillegg, og de tildeles i ?kende grad fagomr?der hvor vi har et behov i dag. I tillegg premieres vi ?konomisk for forskningsmidler hentet fra Å·ÖÞ±ÔÚÏßÂòÇò_Å·ÖޱͶעÍøÕ¾ÍƼö@sr?det og EU. Her ser vi tydelig hvordan Å·ÖÞ±ÔÚÏßÂòÇò_Å·ÖޱͶעÍøÕ¾ÍƼö@sr?dets nye strategi og forskningspolitikken i EU f?r betydning for universiteter og h?yskoler. Det forsterker forskyvningen i tyngdepunkt mellom fagomr?der som dagens samfunn ser som det ?nyttige? og de fagomr?der alle understreker er viktige, men som f?rst og fremst prioriteres i festtaler. Resultatet er en st?rre ensretting av ressursene. Denne forflytningen, som preger hele det globale kunnskapssamfunnet, mener jeg gir grunn til bekymring.
Det er likevel riktig, vil mange mene! Det handler jo tross alt om ? l?se samfunnet utfordringer - vi f?ler dem p? kroppen. Problemet er bare at hva som er fremtidens store utfordringer og behov er ganske uklart. Hva som vil representere verdiskaping p? lang sikt, vet vi ikke. Vi m? tenke b?de kort og langt.
I tillegg er vi som samfunn opptatt av ? forst? v?r egen verden; vi lar nysgjerrigheten pirres av de minste kvarker som studeres i CERN, og av de st?rste g?ter i verdensrommets uendelighet. Vi er opptatt av v?r egen historie, av ? forst? v?rt eget samfunn og kultur, v?re egne tanker og ideer. Gleden bes?kende i alle aldre, og fra alle deler av verden, viser n?r de vandrer rundt blant v?re vikingskip p? Vikingtidshuset viser verdier som ikke m?les med kroner og ?re. Det handler ikke bare om ? leve av noe, men ogs? om ? leve for noe. Det er denne forundringen og nysgjerrigheten p? alt det som ligger i mellom mennesker, og mellom himmel og jord som historisk har f?rt til store oppdagelser og ny innsikt. Ikke fordi det skulle ?l?nne seg?, men fordi det virket viktig ? finne ut av.
Universitetet i Oslo har st?tt i dette spennet mellom umiddelbar nytte og langsiktig samfunnsbygging siden det ble etablert i 1811. I tiden som ledet opp til etableringen gikk debatten friskt om man skulle ha et klassisk universitet eller en teknisk h?yskole. Relevans og nytte var tema da vi fikk en universitetslov og en uavhengig rektor i 1905, og det var tema for Trygve Brattelis tirade om et ?innesluttet og virkelighetsfjernt universitet? da rektor Otto Bastiansen i 1975 inviterte nettopp til et ?pent universitet med arrangementet ?Universitetet i hverdagen?.
Vi lever godt i dette spenningsfeltet. Vi skal levere kunnskap til bruk i dag, men ogs? for en fremtid vi ikke kjenner. Derfor m? det v?re en god balanse mellom kortsiktighet og langsiktighet i forsknings- og h?yere utdanningspolitikken. Derfor m? forskning og utdanning sees p? integrert, ikke fragmentert.
